Det kreves en landsby for å oppdra et barn, sies det ofte. Men hva kreves for å oppdra en landsby? - av Ulf Rikter- Svendsen, virksomhetsleder i Kirkens bymisjon Robust

Det kreves en landsby for å oppdra et barn, sies det ofte. Men hva kreves for å oppdra en landsby?

Utsagnet er hentet fra Cormac Russell, en internasjonalt anerkjent ekspert innen styrkebasert lokalsamfunnsutvikling også kjent som asset based community development (ABCD).

Russell sier videre at hvis vi ønsker å hjelpe mennesker på en måte som ikke begrenser dem eller hindrer deres kapasitet og kompetanse, er det beste stedet å starte å finne ut hva de selv mener de trenger hjelp med. Og i forlengelsen av det, hva som er styrkene deres. Hvorfor det? Jo - når vi skal hjelpe mennesker og fokuserer på sykdom, ender vi opp med leger og helsepersonell som nøkkelaktører. Men hvis vi fokuserer på livskvalitet, tilhørighet og relasjoner mellom mennesker ender vi opp med det sosiale fellesskapet som hovedaktør. 

Kan jeg hjelpe deg? 

Dette er et spørsmål millioner av mennesker spør millioner av andre mennesker hver eneste dag, verden rundt. Men hva ligger det i å hjelpe et annet menneske, være seg barn, ungdom eller voksne?  

Det å hjelpe andre er en kraftfull og vakker impuls, og for mange er det en sentral verdi. Det er også et eget fagområde – med mange ulike innganger og teoretiske rammeverk. Psykologi, sosialt arbeid, medisin, frivillig innsats og mye mer. Ekspertrollen har blitt dyrket frem innenfor disse feltene. Jeg tror at det å hjelpe også har en skyggeside, og at mange måter å hjelpe andre på er mer til skade enn til nytte. 

Som hjelpere må vi manøvrere innenfor et terreng, og stilles overfor viktige veivalg. Skal vi påføre andre hjelp ut fra vår egen agenda og kunnskap om hva som er god hjelp, med de vi skal hjelpe som passive mottakere? Skal vi bidra sammen med de vi skal hjelpe – gjennom medvirkning? Eller skal vi hjelpe ved hjelp av de vi skal hjelpe - det vi kaller empowerment? På Robust heller vi til det siste.

Her tenker jeg vi hele tiden bør utfordre vår egen bevissthet om hva vår hjelp gjør med de vi ønsker å hjelpe – på sikt.

Igjen for å sitere Russell: “Ask what´s strong, not what´s wrong. And use what´s strong to fix what’s wrong”.

Litt om Robust og vårt syn på barn. 

Robust er Kirkens Bymisjons forebyggende samtaletilbud til barn og unge i Oslo. Vi har lav terskel inn. Vi er gratis, lett tilgjengelig, har kort ventetid og krever ingen henvisning. Og det er helt frivillig å komme hit. Vi har 9 ansatte familieterapeuter som alle jobber ut fra en narrativ tilnærming, og vi mottar opp mot 600 henvendelser i året fra barn, unge og foreldre som ønsker et tilbud om samtaler knyttet til psykisk helse og psykososiale utfordringer. I 2024 hadde vi mer enn 2800 samtaler med barn, unge og foreldre på Robust. 

I de samtalene lærer og oppdager vi som hjelpere hele tiden nye og viktige ting. Vårt viktigste kunnskapsgrunnlag er disse samtalene med barna, og vår egen nysgjerrighet.

På Robust jobber vi MED barn, ungdom og foreldre som møter problemer og utfordringer i livet. Og vi jobber SAMMEN MED dem for å finne en motgift mot de problemene som prøver å ødelegge for dem.

Vi sier at det er problemet som er problemet. Aldri barnet.

Det krever som kjent en landsby å oppdra et barn. Men hva kreves for å oppdra en landsby? Det er noe av det vi forsøker å oppdage sammen med våre familier på Robust. Fordi en landsby står mye sterkere enn individet, eller barnet, i kampen mot problemet. 

Barn anses ofte som sårbare. Voksne tenker at de må beskyttes, og da gjerne mot farer og plager utenfra. Det er selvfølgelig rett – noen ganger. Men så plutselig har det dukket opp et nytt syn på barn, kanskje som en konsekvens av for mye beskyttelse. 

Barn er ikke robuste nok, mener nå mange fagfolk. Og det etterlyses stadig flere virkemidler for hvordan vi kan gjøre barn og unge mer robuste. Plutselig har det oppstått et behov for å forandre barna, vi ser at de mangler noe vesentlig som må fylles på.

Men hva tjener vi på å legge dette ansvaret for robusthet på barn og unge selv? Hva har skjedd med begreper som kollektiv tilnærming og solidaritet? Vi ser en stadig økende tendens til individualisering av problemer i samfunnet vårt, ja nærmest en hyperindividualisering. Er ikke dette synet bare nok et skritt i den retningen? Et problembilde eller en diagnose som plasseres på barn, små mennesker under full utvikling, kan ikke det også bidra til å frata fellesskapet et felles ansvar? 

Vi på Robust tror på en tilnærming som har større fokus på hva vi kan lære av barn, hvordan vi sammen kan gjøre omgivelsene for barn og unge mer robuste. Slik at omgivelsene bedre kan tåle barn og unge som de er? Omgivelser her er ofte familien, vennene, klassen og skolen. Barn og unge er forskjellige og unike. Og barnas egne verdier og holdninger kan ofte bidra inn og påvirke sine omgivelser i positiv retning, som en ressurs.

Vårt syn på barn og unge er at de har en iboende robusthet. De er små mennesker som oppviser en helt unik klokskap i sitt møte med problemer og utfordringer. Og de handler ofte i tråd med egne viktige holdninger og verdier. Dette blir ofte sterkt undervurdert i voksne hjelpere sine møter med barn som er utsatte, i sin iver etter å hjelpe barn med gode løsninger. 

Robust tenker at barn selv må medvirke i stor grad. Fordi de kan og vet mye om sine egne liv.

Vårt viktigste bidrag i dette arbeidet er en åpen og genuin nysgjerrighet og respekt for barn og unges egen klokskap.

Ulf Rikter-Svendsen, virksomhetsleder Kirkens Bymisjon Robust